Kokken kombinerer afrikanske og franske produkter i sitt kjøkken. Han har også som mål å gjøre inntrykk i Senegal og Mauritania, hvor han kommer fra. Så han etablerte gårder for å skaffe et levebrød for lokalbefolkningen.
Den ble publisert
Oppdatert
Lesetid: 2 min
Jules Niang er Fulani, et nomadefolk fra Vest-Afrika. Med en mauritansk far og senegalesisk mor kom han til Frankrike i en alder av 26 for å studere ledelse og finans. Han jobbet på restauranter for å tjene til livets opphold og gjorde det til slutt om til karrieren.
Han åpner restauranten sin Lille kjempe I Lyon i 2013. Men vendepunktet kom senere, takket være en fantastisk fransk kokk. «Hvis noen spurte meg hva jobben min var, kunne jeg si restauratør eller gründer, men jeg kan ikke lage mat. Så kom jeg over boken til Pierre Gagnaire: Et prinsipp om følelserHan forklarte hva som førte ham til matlaging. Denne endringsretningen klikket på meg. Derfra begynte jeg å finne veien. Fortell din historie, hvem vi er og hva vi har å bidra med til kulturen som ønsker oss velkommen«
Kjøkkenet kombinerer afrikanske og franske produkter. Så han lager et måltid»østers, hvit bissap (bissap, hibiskusblomst) og Puy linse«selv bare en»hirseterte, vaniljemascarponekrem, ristede hasselnøtter, saltet smørkaramell«Han bruker luktene han luktet i barndommen for å tilberede måltidene sine.»Jeg vokste opp i en afrikansk landsby ved bredden av Senegal-elven i Mauritania. Jeg fisket, drev oppdrett, jeg var gjeter, så jeg har et godt forhold til natur og produkter.«
Selvlært fortsetter han fortsatt utdannelsen og glemmer ikke bestemorens gode råd: «Når noen spør deg om du vet hvordan du gjør noe, si alltid at du ikke gjør det, men viser meg. Enten viser vi deg noe du allerede kan, som styrker kompetansen din, eller så viser vi deg noe nytt og du lærer en ny ferdighet.«
Jules Niang etablerte gårder i Mauritania og Senegal for å forsørge familien. «Når vi kommer til disse gårdene, kommer vi, vi ser hva som vokser, vi lar det vokse naturlig, og vi legger til det folk konsumerer lokalt. Det var sitroner, mango, moringaer og så husdyr. Når vi kommer til disse gårdene har vi en slags autonomi, vi trenger ikke forlate gården for å spise. Det er mulig å gjenskape livet i ørkenen. Først sa alle at det ikke ville fungere. Og nå innser folk at det er mulig.» Forsøket hans var vellykket: rundt ti gårder dukket opp på alle kanter.