Etter VM-tapet er USAs herrefotball tilbake på tegnebrettet

Mandagens Blowout bringer opp gamle bekymringer

Et tap for Belgia ville i seg selv ikke gjøre hele dette verdensmesterskapet til en fiasko for USA

Laget vant sine to første gruppespillkamper for første gang siden 1930 og vant gruppen sin for bare tredje gang. Bosnia-Hercegovinas seier i 32-delsfinalen ga laget sin første seier i knockout-runden siden 2002.

Når vi gikk inn i mandagens kamp, ​​var spenningen rundt laget lett å se fra både fotballfans og ikke-fotballfans. Det ville ikke være en skam å tape mot et europeisk topplag med knapp margin.

I stedet tapte USA 4-1, en av de verste prestasjonene til noe lag i denne utslagsrunden så langt.

Etter stjernene og stripene tapte 5-2 for Belgia i en vennskapskamp i mars var det utenforliggende bekymringer om tilstanden i U.S.A.

Selv om ingen kom inn i denne syklusen og trodde at USA var en av de beste konkurrentene til å vinne turneringen, var den generelle tankegangen at med en mer talentfull liste enn noen gang (i hvert fall på grunn av antall spillere på lister i Europa), kunne de i det minste være konkurransedyktige på banen. Og 5-2-tapet var alt annet enn konkurransedyktig.

Det 4-1-nederlaget var på samme måte ensidig, til tross for de høyere innsatsene. Og det avslørte et åpenbart problem for USA at det ennå ikke er klart for dette øyeblikket. Statistikken gjør dette faktum ubestridelig.

Mandag klarte USA bare to skudd på mål (sammenlignet med syv for Belgia) og null store sjanser (sammenlignet med fire for Belgia). Med forventede mål på mål falt laget 3,51 til 0,22 etter kampen. Deres beste sjanse på nettet var den eneste som hang sammen: Malik Tillmans frispark i det 31. minutt (og til og med det tjente på hans posisjon i fasen like utenfor feltet).

Offensivt var de rett og slett ikke et lag som var klar til å omstille seg når de ikke scoret først – den eneste gangen det skjedde på dette VM – og de klarte ikke å gjøre seg hørt da Belgia satt komfortabelt i andre omgang med en solid ledelse.

Det skal være annerledes

Så igjen, USA skulle ikke vinne verdenscuppen i år (det gjorde de Odds 33 til 1 før turneringen). Men å spille hjemme skulle de ha overvunnet det pinlige resultatet.

Under Greg Burhalter vant laget stort sett mot lag de skulle, men kunne også vinne ettmål mot like eller bedre lag (spesielt Mexico). Samtidig har de også vært utsatt for tilbakeslag – mest bemerkelsesverdig at de ikke klarte å kvalifisere seg til verdensmesterskapet i 2018.

Ved å gå videre fra Berhalter i 2024, skulle det være en forbedring under Mauricio Pochettino.

Til tross for at 2022-laget er yngste på banen til verdenscupende klarte likevel å komme seg videre til knockout-runden, før de falt 3-1 mot Nederland.

Like smertefullt som det er å tape, så det ut til at et ungt lag som fikk den erfaringen tidlig lover godt for USA på vei inn i 2026-syklusen, hvor det ville ha fordelen av å slippe å kvalifisere seg til verdensmesterskapet, men også spille på hjemmebane.

Siden den gang har de imidlertid samlet 30 seire, 20 tap og ni uavgjorte. USA har tapt mot alle europeiske store lag de har spilt (noen flere ganger). De gikk glipp av CONCACAF Nations League-turneringen til tross for at de spilte alle sine hjemlige kamper. Og de har i økende grad funnet på å slippe kamper til regionale rivaler Mexico og Canada, som de står sammen med 0-4 siden Pochettino tok over.

For Team USA som har flere spillere i Europa enn noen gang førog har økte ressurser rundt programmet sitt (se nytt nasjonalt treningssenter på 250 millioner dollar i Atlanta;), er det en naturlig antagelse om at de blir bedre. Imidlertid viser resultatene på banen praktisk talt ingen signifikant forbedring sammenlignet med mindre talentfulle – på papiret – lister enn forrige generasjon spillere.

Hva nå?

Det er det største spørsmålet for USA som kommer ut av det som nå (til tross for tidlig momentum) må sees på som et verdenscup der de ikke svarte til forventningene.

Pochettino kan godt være på vei ut, noe som betyr å gjenoppbygge bildet av en annen manager. Men uavhengig av hvem som har ansvaret, vil denne herrelisten i USA sannsynligvis se ganske lik ut når verdensmesterskapet i 2030 begynner.

For eksempel inneholder årets liste bare to spillere over 30 år (Tim Ream og Matt Turner). Mange av de fremtredende fra 2026-laget, inkludert navn som Tillman, Folarin Balogun og Ricardo Pepi, vil fortsatt være under 30. Christian Pulisic, Tyler Adams og Chris Richards vil bare være 31.

De navnene betyr mye for USA-programmet de siste årene, ja. Men til hvilket formål? Og fire år senere, forventer fansen å se massiv forbedring fra en liste som stort sett underpresterer som et lag?

Det er derfor USAs fotballprogram for menn kan komme tilbake i utkastet. Ingen klar vei for hvordan man rekonstruerer ting for et bedre resultat neste gang.