Mrs Wilmot’s Pippin vant en prestisjetung Royal Horticultural Society-pris for sin smak i 1921, men forsvant mystisk fra nasjonale registre i 1946. Dette prisvinnende eplet er faktisk en av bare rundt et halvt dusin Derbyshire-sorter, noe som gjør bevaringsarbeidet avgjørende. På tross av at Amber Valley Groundwork Trust lokaliserte et tre i en hage i Codnor i 1992, intensiveres jakten på flere eksemplarer. I denne artikkelen utforsker vi historien til Mrs Wilmot og hennes legendariske eple, hvordan det nesten forsvant fullstendig, og de pågående anstrengelsene for å gjenopplive denne sjeldne sorten som muligens fortsatt skjuler seg i gamle hager eller folkeminnet.
Mary Wilmot skaper et prisvinnende eple i Derbyshire
Mary Wilmot dyrket det lysrødskinnede eplet i en liten frukthage ved Bailey Brook i Langley Mill på slutten av 1800-tallet. Gift med William, som eide en murervirksomhet, skapte hun en sort som skulle bli kjent for sin eksepsjonelle smak og syrlighet.
Dommeren fra Royal Horticultural Society beskrev funnet av «en god avling av flott frukt» dyrket fra en «svært overbefolket og dårlig gressfrukthage» i oktobernummeret av Gardeners’ Chronicle fra 1921. Til tross for de beskjedne forholdene i frukthagen, produserte trærne store epler med en unik smaksprofil. Frukten var faktisk ganske stor og hadde denne vidunderlige smaken kombinert med en behagelig syrlighet.
Produsentene mente Mrs Wilmot’s Pippin skulle bli en betydelig kommersiell suksess. Det så ut til å bli noe stort, men av uforklarlighе årsaker nådde sorten aldri den populariteten mange hadde håpet på. Samtidig som eplet høstet ros fra dommerne og vant priser for sin kvalitet, klarte det ikke å etablere seg som en mye dyrket varietet i markedet.
Fra blomstrende arv til nesten utdødd sort
Innen få år ble frukthagen til byggeplassen for Langley Mills bussdepot, og Mrs Wilmot’s Pippin forsvant fra de nasjonale registrene i 1946. Tapet av denne sjeldne Derbyshire-sorten syntes endelig.
Amber Valley Groundwork Trust arbeidet i 1992 for å gjenopplive eplet og lokaliserte et tre i en hage i Codnor. Stiklinger ble tatt og sendt til Brogdale National Fruit Collection i Kent, men de har ikke lenger en prøve. Denne utviklingen representerer et betydelig tilbakeslag for bevaringen av Mrs Wilmot’s Pippin.
Gill Gardiner fra Brogdale Collections Charity forklarte teknikken bak bevaring: «Trærne våre repropageres omtrent hvert 30. år, sist i 2021». Siden institusjonens plassrestriksjoner påvirker bevaringsmetodene, må de tilpasse seg: «De dyrkes på dvergrotstock for å holde dem små, slik at vi kan passe dem alle inn, og det er mulig at Mrs Wilmot’s ikke overlevde prosessen».
Søket etter Langley Mills tapte eple har i løpet av den siste uken tatt liv, med meldinger, minner og nye spor som kommer inn fra alle retninger. Denne rekken med feilslåtte forsøk understreker hvor sårbar fruktarven er, særlig når den overlates til noen få eksemplarer.
Barry Lewis intensiverer jakten på det tapte eplet
Barry Lewis driver en fruktproduksjon i Wessington hvor han lager epler, chutney og cider fra sin egen frukthage. Frykten for at Mrs Wilmot’s Pippin skal bli en tapt sort driver ham til å intensivere søket, og han oppfordrer alle som tror de har et tre med denne frukten til å ta kontakt.
«Det er en av bare rundt et halvt dusin Derbyshire-sorter, så det er virkelig viktig at vi prøver å bevare den. Den har nesten forsvunnet fra jordens overflate,» sier Lewis.
Imidlertid er Lewis overbevist om at den lokale formeringen som fant sted som del av prosjektet med Groundwork, betyr at det finnes et Mrs Wilmot’s Pippin epletre et sted i Amber Valley. Langley Mill Primary School har sendt inn en prøve av deres epletre som Lewis håper vil være et positivt treff.
«Jeg ville elsket å lage noen produkter fra det og virkelig sikre at det har en fremtid. Hvis det skal være så smaksfullt som det var, i følge RHS, så kommer det til å være noe ganske spesielt,» legger han til.
Eplet er ikke lenger i National Fruit Collection, ikke lenger i planteskoler, og frukthagen det sist ble registrert i er borte.
Konklusjon
Historien om Mrs Wilmot’s Pippin viser hvor sårbar fruktarven vår er. Barry Lewis’ iherdige søk gir oss håp om at dette prisvinnende eplet fortsatt kan finnes et sted i Amber Valley. Som en av bare rundt et halvt dusin Derbyshire-sorter fortjener den beskyttelse. Lokalsamfunnet må indeed spille en avgjørende rolle i bevaringsarbeidet. Kanskje skjuler det tapte eplet seg i en glemt hage, klart til å bli gjenoppdaget og sikre sin fremtid for kommende generasjoner.