Vi følger akkurat nå Artemis-oppdraget som gjør historie: fire astronauter er de første menneskene siden 1972 til å forlate jordbanen. Denne monumentale ferden vil frakte dem opptil 406,840 kilometer fra jorden, og dermed overgå den tidligere rekorden satt av Apollo 13 på 400,171 kilometer i 1970. NASA Artemis II-mannskapet har allerede passert 160,000 kilometer fra jorden, og vil gjennomføre en 10 dager lang reise rundt månen. I denne artikkelen utforsker vi hva som skjer under Artemis 2-ferden, hvorfor NASA artemis-programmet sender mennesker tilbake til månen, og hvilke fremtidige oppdrag som venter etter denne historiske milepælen.
Artemis II forlater jordbane etter vellykket oppskytning
Fire astronauter på historisk ferd
Oppskytingen fra Kennedy Space Center i Florida skjedde klokken 18:35 lokal tid 1. april 2026. NASA-astronautene Reid Wiseman, Victor Glover og Christina Koch, samt den kanadiske astronauten Jeremy Hansen, tilbrakte to uker i karantene før oppskytingen. Wiseman kommanderer Artemis II-oppdraget, med Glover som pilot og Koch og Hansen som oppdragsspesialister.
Mannskapet representerer flere historiske milepæler. Koch blir den første kvinnen som reiser til månen, mens Glover blir den første fargede personen som forlater lav jordbane. Hansen vil dessuten bli den første ikke-amerikaneren som reiser så langt ut i rommet. Alle de 24 tidligere astronautene som har reist til månen har vært hvite amerikanske menn.
Orion-romfartøyet akselererer mot månen
Etter vellykket oppskyting gjennomførte fartøyet to runder rundt jorden for å teste de mest kritiske systemene. Klokken 19:49 amerikansk østkysttid (01:49 natt til langfredag norsk tid) startet mannskapet den translunære injeksjonsbrenningen. Denne motorbruken varte flere minutter og er den mest kritiske motoraktiveringen i hele oppdraget.
«Med den vellykkede TLI-en føler mannskapet seg ganske bra her oppe på vei til månen, og vi ville bare kommunisere til alle rundt om på planeten som har jobbet for å gjøre Artemis mulig at vi klart følte kraften av deres utholdenhet i løpet av hvert sekund av den brenningen,» sa Hansen til oppdragskontroll. Brenningen plasserer Orion på en fribane-bane, en flyvning som går rundt månen og naturlig bringer romfartøyet tilbake mot jorden uten å kreve ytterligere større fremdrift.
Rekordferd utover Apollos prestasjoner
Banen vil frakte astronautene lenger fra jorden enn noe menneske noen gang har reist, og vil trolig overgå Apollo 13-rekorden på 248,655 miles som ble satt i 1970. Space Launch System-raketten produserer rundt 8,8 millioner pounds trekkraft, noe som overgår Saturn V og gjør den til den kraftigste raketten NASA noen gang har bygget. Orion kan støtte fire besetningsmedlemmer i opptil 21 dager.
Hva skjer under den 10 dager lange reisen?
Translunær injeksjon sender fartøyet til månen
Tidsrommet mellom oppskytning og TLI-brenningen er den mest informasjonstette perioden for flykontrollører ved Johnson Space Center. I løpet av denne fasen verifiserer de at livsstøttesystemer fungerer, at fartøyet er i god stand, og at kommunikasjon og andre kritiske systemer har tilstrekkelig redundans. Termisk styring er et av de mindre diskuterte, men mer konsekvensrike verifikasjonselementene. Med fire besetningsmedlemmer om bord endres den interne varmebelastningen betydelig sammenlignet med en tom kapsel.
Når TLI-brenningen lykkes, overtar banens fysikk kontrollen. Fartøyet går inn i en fribane-bane der tyngdekraften selv bringer besetningen tilbake til jorden, uavhengig av om ytterligere manøvrer lykkes. Denne arkitekturen er ikke ny – Apollo 13 overlevde sin katastrofe delvis fordi den allerede var på en fribane-bane.
Mannskapet runder månens bakside
Reisen til månen tar fire dager. Orion vil fly rundt månens bakside med en nærmeste tilnærming på omtrent 6,513 kilometer fra overflaten. Kommandør Wiseman bemerket at omtrent 60% av baksiden aldri har blitt sett med menneskelige øyne. Hansen nevnte spesifikt Orientale-bassenget, et massivt nedslagskrater hvis fulle utstrekning bare er synlig fra baksiden.
Vitenskapelige observasjoner og systemtester
Mannskapet gjennomfører flere kritiske eksperimenter under ferden:
- AVATAR-undersøkelsen bruker organ-på-chip-enheter med celler fra Artemis II-astronautene for å studere effektene av dyp romstråling og mikrogravitasjon
- Geologiske observasjoner av nedslagskratere, gamle lavastrømmer og Orientale-bassenget med sanntids veiledning fra vitenskapsteam
- Manuell kontrolltest der Wiseman og Glover flyr romfartøyet nær den brukte øvre rakettdelen
Astronautene tester dessuten livsstøttesystemer, navigasjon og kommunikasjon over ekstreme avstander.
Forberedelser til atmosfærisk gjeninntreden
Varmeskjoldet må tåle gjeninntrededhastigheter over 40,000 kilometer i timen. Returbenet tar ytterligere fire dager, med nedslåing forventet på dag 10 i Stillehavet. NASA eliminerte skip-gjeninntreden som ble brukt på Artemis I, til fordel for en brattere inngangsprofil. Dette tillater en kort periode med topptemperatur som forventes å skape ideelle forhold for varmeskjoldets ablasjon.
Hvorfor sender NASA mennesker tilbake til månen?
Testing av livsstøttesystemer for fremtidige oppdrag
Artemis II er en ren testferd. Hovedmålet er å vise at romkapselen Orion fungerer som den skal når den flyr lenger fra jorden med mennesker om bord. NASA sjekker grunnleggende systemer som livsstøtte, strømforsyning, navigasjon og framdrift under forhold der astronautene utsettes for mer romstråling enn i lav jordbane.
Den ubemannede kapselen som fløy rundt månen i 2022 for Artemis I hadde termisk kontroll og andre kabinmiljøsystemer, men ikke den fullstendige livsstøttepakken som kreves når astronauter er om bord. Oppgraderingene inkluderer et nytt luftrensesystem for å levere oksygen samtidig som det fjerner karbondioksid og fuktighet generert av astronautenes pust. I motsetning til Apollo-kapslene vil Orions karbonfjerning utledes fra gjenbrukbare filtre. Disse skrubberne bruker et ammoniakkbasert løsningsmiddel for å fjerne karbon og fuktighet. Det finnes tre slike fornybare CHC-enheter om bord. Disse kjemikaliene tok opp volumet av nesten 143 basketballer. Orions system tar bare plass som 16 basketballer og veier 45 kilo mindre.
Forberedelser til månelanding i 2028
NASA omtaler Artemis II som første bemannede steg på veien mot en langsiktig tilstedeværelse på månen. Oppdraget skal legge grunnlaget for Artemis III, som er planlagt som den neste store milepælen med astronauter på overflaten. NASAs oppdragsside anslår at Artemis III skal skytes opp innen 2028.
Bygge grunnlaget for Mars-ferder
Oppdraget er et steg mot ferder på måneoverflaten og hjelper NASA med å forberede fremtidige astronautoppdrag til Mars. Å forstå hvordan menneskekroppen reagerer på de unike farene i dypromsmiljøet er essensielt for fremtidige månelandinger og Mars-oppdrag. Mannskapsmedlemmer fungerer som både forskere og testpersoner, og samler data som hjelper NASA med å bygge intervensjoner, protokoller og forebyggende tiltak for å beskytte astronauthelse.
Artemis-programmets fremtid etter Artemis 2
Artemis 3 og 4: Demonstrasjoner og månelandinger
NASA har omstrukturert Artemis-programmet betydelig siden de opprinnelige planene. Artemis III lanseres i 2027 og vil teste samspill mellom Orion-romfartøyet og kommersielle månelandere fra SpaceX og Blue Origin i bane rundt jorden. Mannskapet skytes opp med Orion på Space Launch System-raketten og gjennomfører rendezvous- og dockingoperasjoner med en eller begge landerne. Oppdraget parallelliserer Apollo 9 ved å demonstrere kritisk utstyr i jordnær bane før månelanding.
Artemis IV overtar rollen som den første ferden med månelanding, foreløpig planlagt tidlig i 2028. Deretter følger Artemis V senere samme år, der byggingen av selve månebasen starter. NASA har standardisert Space Launch System-raketten med et fast design på øvre rakettrinn fremfor skreddersydde konfigurasjoner for hvert oppdrag. Dette skal forkorte ventetiden mellom oppskytninger.
Etablering av månebase og langsiktig tilstedeværelse
NASA har kansellert Lunar Gateway-romstasjonen i månebane og omdirigerer ressursene til en permanent base på overflaten i stedet. Byrået investerer 20 milliarder dollar over de neste sju årene i basebyggingen. Byråsjef Jared Isaacman forklarer at pausen gir rom til å omdisponere ressurser til byggingen nær månens strategisk viktige sørpol.
Utviklingen skjer trinnvis. Del to etablerer de første anleggene folk kan oppholde seg i, sammen med regelmessig transport av utstyr og forsyninger. Del tre leverer større og tyngre anlegg som muliggjør langsiktig menneskelig tilstedeværelse, der overgangen til en fast base skal skje. NASA legger stor vekt på bidrag fra private selskaper og andre land, inkludert månekjøretøy og flere private oppskytninger hvert år.
Omleggingen omformer milliarder av dollar i kontrakter under Artemis-programmet. I bakgrunnen presses USA av Kinas fremgang mot en egen månelanding i 2030.
Konklusjon
Artemis II markerer starten på en ny æra i romutforskning. Med fire astronauter på vei mot månen har vi sett de første skrittene mot permanente basestasjoner og fremtidige Mars-ekspedisjoner. Oppdraget tester kritiske systemer som livsstøtte og navigasjon under ekstreme forhold. I tillegg til dette legger ferden grunnlaget for månelandinger i 2028 og langsiktig menneskelig tilstedeværelse utenfor jorden. Menneskehetens neste kapittel i rommet har nettopp begynt.