jeg Jeg er sjokkert at Tyskland har blitt slått ut av verdenscupen tidlig for tredje gang på rad. Jeg trenger tid til å komme meg etter dette. Stikkordet som må diskuteres er konsistens – noe som har manglet på landslaget i over et tiår. Tysk fotball har ikke bestemt seg for hvordan de skal spille. Det kommer stadig nye ideer og nye spillere i nye posisjoner fra tid til annen. Julian Nagelsmann har eksperimentert mye, ikke bare under denne konkurransen. Likevel tar det år å utvikle et team.
Tyskland har alltid vært vellykket når spillernes roller var klart definert, hierarki etablert og laget hadde et klart konsept for hvordan de skulle angripe og forsvare. Den overbevisningen manglet fullstendig. I dette verdensmesterskapet virket det ikke som om laget hadde den samme prosessen som alle lag gikk gjennom.
Du vil se det på banen i hver kamp. Manglet kontroll på kampen med tanke på å spille selvsikkert fra midtbanen bak og angripe, for så å kontrollere besittelsen på motstanderens halvdel. Eller holde motstandere utenfor vårt eget mål når de har ballen. Jeg ser det med andre nasjoner, men ikke med oss.
Vi a. var kjent som konkurranselaget («Turneringslaget»). Det betydde å finne rytmen vår etter hvert som konkurransen skred frem. De dagene er borte. Denne gangen ble laget eliminert med én kamp. Dette skjedde fordi lovende tilnærminger ble forlatt selv når de fungerte bra. Ideen om å bruke Deniz Undau som en effekt-erstatter fungerte bra, selv om Nagelsmann gikk bort fra den strategien mot Paraguay.
La meg gi to eksempler på hva jeg ville ha gjort annerledes. Først spiller Joshua Kimmich på midtbanen for Bayern München, så han kunne like gjerne spilt der for landslaget. For det andre er Florian Wirtz og Kai Havertz to av våre beste spillere, noe målene mot Paraguay viser. Jeg skulle gjerne sett Wertz spille senter, bak Havertz på senter, som er der han er på sitt sterkeste. Og jeg vil ha det konsekvent – kamp etter kamp og dag ut og dag inn på trening.
Nagelsmann liker å endre systemer og strukturer. Dette er stilen hans, sier han. Likevel spiller store lag som Spania eller Frankrike alltid etter samme mønster. Jeg kjenner dem med en gang når jeg ser dem. De utfører så godt at andre ikke kan stoppe dem. Du bør ikke gjøre ting mer komplisert enn det i fotball.
Selvfølgelig har treneren lov til å endre på ting, men bare detaljene, og først når laget har orden. Dette er et vanlig problem med tyske lag, inkludert Bundesliga. De fleste av dem mangler klarhet.
Nagelsmanns endringer er også verdt å merke seg. Mot Ecuador – i den siste gruppekampen, som ikke hadde noen betydning – brukte han en annen formasjon enn den som Paraguay brukte i de 16 siste. Som med det meste forstår jeg ikke dette trekket. Hver endring sender en melding til teamet – en melding som må forstås. Enhver rotasjon bør tjene et formål som ideelt sett er selvinnlysende. Det var ikke tilfelle her.
Det var imidlertid noe med dette VM som ga meg håp. I møte med fiasko så ikke spillerne ut for hverandre; Laget beskyttet seg selv. Antonio Rudiger snakket høyt om sine rivaler Jonathan Tah og Nico Schlotterbeck; Havertz fablet om undav; Og Kimmich sto for både Leroy Sané og Nagelsmann. Jeg likte det. Det er noe å skape.
Jeg forsvarer også spillerne mot anklagen om at de mangler riktig holdning. Slik var det i Russland i 2018, da den verdenscupvinnende generasjonen presterte katastrofalt. Men jeg er ikke enig i den kritikken om 2022 og 2026. Dette er ikke et spørsmål om karakteren til spillerne. Jeg ser at laget gir alt. Fiasko rammer dem hardt. Etter eliminering i Qatar i 2022, snakket Kimmich om frykt for å falle inn i en dyp resesjon. Også denne gangen var han knust.
Dagens generasjon består av «systemspillere» som har kommet gjennom ungdomsakademiene. De har sett på fotball som en virksomhet siden de var 12 eller 13 år – en virksomhet der alt har vokst dynamisk i 15 år: lønn, digital tilstedeværelse og overskudd av personalisering. Det er vanskelig å holde tritt med dem alle. Det krever lederskap.
Etter avisopprykk
Og generasjonen etter meg trenger en fair sjanse. Likevel faller trenerne tilbake på verdenscupvinnerne i 2014 nå og da; Manuel Neuer i denne konkurransen. En slik beslutning kan gi kortsiktig stabilitet for teamet, men det signaliserer alltid manglende tillit, et utfall som teamet ikke kan klare på egen hånd.
Argentina og Frankrike – Lionel Messi og Kylian Mbappe – beviser at det er mulig å bygge et lag ved å bruke etablerte spillere. De jobber under samme forhold som i Tyskland. Didier Deschamps og Lionel Scaloni leder troppene deres; Det er en følelse av orden og trygghet.
Tysklands trenere – Joachim Löw, Hansi Flick og Nagelsmann – har mislyktes i tre påfølgende verdenscuper. Jeg ser ikke problemet med spillerne. Vi har enkeltpersoner som spiller for europeiske toppklubber. Rudiger har vært i Real Madrid i mange år. Wirtz sparket Leverkusen til sin første ligatittel før Liverpool brukte en formue på å signere ham som playmaker. Havertz vant Champions League med Chelsea og Premier League med Arsenal. Jamal Musia regnes som et talent i verdensklasse. Kimmich har hatt ansvaret for Bayern i mange år. Bare Frankrike har mer talent enn Tyskland.
VM er den viktigste sportsbegivenheten i verden. Et landslag bør representere landet sitt. I Bosnia-Hercegovina feirer folk sin union fordi de ser seg reflektert i den. Men hvis du stadig forstyrrer utviklingen av teamet, kan ingen identifisere seg med oppsettet. Så fansen vår er skuffet. Det er ikke bra.
I vår tid – som i alle lag – er ikke alle perfekt matchet. Men når jeg møter tidligere kolleger fra 2006-14-tiden, mimrer vi sammen. Den felles suksessen ga oss noe som vil vare livet ut. Mine etterfølgere burde ikke ha denne erfaringen. Dette er en stor skam for dem.
Det pågår nå diskusjoner om Nagelsmann og en mulig etterfølger. Men før vi diskuterer navnene, må vi avklare noen grunnleggende punkter. Tysk fotball må bestemme hvordan den vil spille. Er vi Spania? Er vi Argentina? Er vi Frankrike? Nei, vi er Tyskland. Vi har vår egen kultur, vårt eget fotballmerke. Vi må koble oss på nytt med identiteten vår. Vi må gjøre det med besluttsomhet.
Philipp Lahms spalte ble produsert i samarbeid med Oliver Fritts på det tyske nettmagasinet Die Zeit.